Sosial angst

De som sliter med sosial angst får angst i ulike sosiale situasjoner, men spesielt der de føler de risikerer å bli vurdert negativt av andre. Ofte er det en ond sirkel som foregår omtrent slik: Ett eller annet trigger en angstrespons i den sosiale settingen, det kan være at vi er redde for å si noe dumt, ikke prestere, bli avvist, etc. Som oftest er det ikke så lett å få tak i nøyaktig hva man er redd for, man blir bare engstelig. Når vi blir ordentlig engstelige vil kroppen få ulike reaksjoner, at man føler seg uvel, skjelven, stivner til, rødmer, svetter, m.m. Da er det fort gjort at man blir redd for at andre skal se dette, altså at andre skal oppfatte at vi er redde. Dette er dermed enda en ting å være redd for, som kan gjøre oss enda mer engstelige, og gi oss mer angstreaksjoner. Når vi blir redde vil vi dessuten automatisk gå inn i et slags forsvarsmodus, og vi skrur på "radaren" for å scanne for trusler. Problemer med dette er at vi blir hyperoppmerksom på våre både våre egne angstreaksjoner og signaler fra omgivelsene. Slik kan angsten utfolde seg som en selvforsterkende spiral. For enkelte kan angsten eskalere til et panikkanfall hvor man føler man holder på å besvime og bare må å komme seg vekk, særlig i situasjoner hvor man føler seg låst og uten rømningsvei. Panikkanfall er i seg selv så skremmende at det kan føre til at man får enda en angst med på kjøpet, nemlig angsten for å få nye panikkanfall. Slik skjer det altså at det som i utgangspunktet er ment for å beskytte oss for farer, nemlig frykt, isteden blir en selvopprettholdende angstmaskin. 

Når den sosiale angsten er sterk, kan den gjøre oss nesten handlingslammet. Vi blir så redde for å få angst, at vi vegrer oss for å være sosiale, eller i det hele tatt å omgås andre mennesker. Noen får angst ved små daglige hendelsene som, møter på jobben, når vi går på butikken, o.l. De mest typiske situasjonene er imidlertid de hvor vi er ekstra synlige og vi føler at sannsynligheten for kritikk er større, f.eks. når man må utføre aktiviteter i andres påsyn, som å holde presentasjoner, ta ordet i en forsamling, m.m. Et sentralt kjennetegn ved sosial angst er at at personen aktivt forsøker å unngå situasjoner som kan føre til angst. En negativ bivirkning av denne unngåelsen er at vi ikke får anledning til å trene på å bli kvitt angsten. Unngåelsen har snarere en motsatt effekt, den bekrefter for nervesystemet at dette er farlige greier, og ytterligere senker terskelen for å få angst i slike situasjoner.  

Video gjengitt med tillatelse fra NPF, trykk her for å se flere slike videoer. 

Hvorfor får noen sosial angst?

Slik Torkil sier i videoen over, er det noen som har et langvarig forhold til sosial angst, som kanskje begynte med at man var veldig sjenert som barn. For andre kan det komme mer plutselig i voksen alder. Grunnene til at hver enkelt får sosial angst er veldig forskjellig, det er et komplisert samspill av genetiske, biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Engstelige foreldre som rollemodeller kan spille inn, og ensomhet og mobbing i skolen virker å være predisponerende faktorer. Ofte kommer den sosiale angsten sammen med andre typer angster og depresjon, og det er litt vanskelig å si hva som kom først. Noen ganger er man rett og slett engstelig, og det å være i en sosial situasjon forsterker angsten fordi man føler at det er synlig for andre. Noen ganger har man et dårlig selvbilde, og fordi man tenker vondt om seg selv antar man ubevisst at også andre vil gjøre det. Slik jeg har skrevet om i dette innlegget, har alle angster utspring fra i utgangspunktet evolusjonsmessig gunstige mekanismer. Det å være på vakt ovenfor sosial avvisning har hatt en viktig funksjon for mennesket i vår evolusjon, og er med på å forklare hvorfor vi kan få så sterke kroppslige symptomer i tilsynelatende ufarlige situasjoner. Mange av de jeg møter med sosial angst kan ikke så lett peke på spesielle årsaker fra deres oppvekst eller andre forhold i livet som gir svar på hvorfor de har angst. Heldigvis gjør ikke det så mye, for prinsippene for behandling forblir de samme.

Behandling av sosial angst

Jeg tilpasser behandlingen til hver enkelt, men noen prinsipper går igjen. Det er viktig å bygge opp sterk motivasjon til å få til en endring, slik at vi blir i stand til å ta opp kampen med angsten. Jeg bruker en del psykoedukasjon, litt som det som du har lest i avsnittene over, for å hjelpe den engstelige med å forstå og forklare symptomene de sliter med. Når man blir i stand til å se seg selv utenfra, sette navn på symptomene sine og forklare hvorfor de oppstår, har man allerede kommet langt på vei i å regulere sin egen angst. Jeg vil noen ganger gi pasienter noen teknikker for å bedre bli i stand til å holde ut i de vanskelige situasjonene, og oppfordre dem til å oppsøke utfordrende situasjoner, fremfor å unngå dem. For de med sterk sosial angst er faktisk det å komme i terapi i seg selv veldig angstvekkende. Ikke bare skal man til dels blottlegge seg og sin angst for en fremmed, men for en psykolog, en slags autoritet på hva som er "normalt", og dette er derfor meget fruktbar jord for sosial angst. Derfor begynner jeg ofte med å undersøke hvilke automatiske antakelser som oppstår i møte med meg, og ser på hva disse forteller oss om psyken til den som sitter å har sosial angst. Også dette er en form for eksponeringsterapi.