Det kan du, men hos meg trenger du ikke henvisning. Hvis du derimot ønsker å få behandling dekket med grunnlag i henvisningen, må du finne en privatpraktiserende psykolog som har driftstilskudd, det vil si at de blir betalt av staten. Før kunne man sende henvisninger direkte til disse psykologene, men fra 2024 har de felles opptak med Distriks Psykiatriske Senter (DPS). Hos disse psykologene betaler du egenandel opp til frikortgrensen (kr. 2921). Ulempen er at det som regel er svært lang ventetid og at mange av ulike grunner ikke får et tilbud. 

Dette har jeg skrevet om her. 

Dessverre ikke, jeg arbeider kun med pasienter over 16 år. 

Hvor lenge man trenger å gå i terapi kan variere veldig, bl.a. ut fra hva slags plager man har og hva slags mål man har med terapien. Gjennomsnittlig lengde på terapi hos meg er ca. 10-50 timer. Noen går langt flere, mens andre kun trenger en håndfull timer. Jeg tar også korttids-oppdrag, f.eks. en eller to timer for å håndtere en aktuell livskrise eller jobbe med et svært avgrenset problemområde. Her er en grundig artikkel som drøfter dette spørsmålet om varighet på terapi. 

Psykologens taushetsplikt gjør at en er lovpålagt til å holde all informasjon om deg hemmelig. Dette medfører at jeg ikke kan snakke til noen om at du går i terapi uten ditt eksplisitte samtykke, og at informasjonen om at du går i terapi oppbevares i tråd med strenge sikkerhetshensyn Det finnes imidlertid unntak til taushetsplikten, oftest kalt meldeplikten: Meldeplikten gjelder bl.a. dersom jeg har grunn til å tro at klienter har utført eller i ferd med å utføre kriminelle handlinger, og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for seg selv eller sine omgivelser. Dvs. at det skal være snakk om relativt alvorlig kriminalitet, spesielt med hensyn til om man setter andre mennesker eller dyr er i fare. I slike tilfeller kan jeg være pliktig å melde fra om dette til de den relevante instans. Dette vurderes spesifikt for hver enkelt sak. I forhold til førerkort sier helsepersonell-loven at ikke ethvert brudd på straffelovgivningen og vegtrafikkloven er tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. Men, i situasjoner hvor pasienten er synlig beruset og sannsynligheten for at kjøringen vil medføre stor risiko for skade, stiller dette seg annerledes. 

Kort oppsummert skal det mye til før at jeg melder fra til f.eks. politiet eller barnevernet, og per dags dato har jeg enda ikke behøvd å gjøre det. Det er viktig for meg at pasientene føler seg trygge til å dele hvordan ting faktisk er, og derfor setter jeg denne terskelen så høyt som jeg kan innenfor rammene av loven. Jeg vil praktisk talt aldri varsle politiet eller annen myndighet uten å ha forsøkt å ha en dialog med pasienten omkring problemet først, og f.eks. ilegge et muntlig kjøreforbud, dvs. fortelle pasienten at de ikke har tillatelse til å kjøre bil en stund, men uten at politiet er involvert. 

Dette kommer igjen an på hva slags hjelp man er ute etter og hva man har råd til. Ukentlige timer anbefales for de fleste, og forskning tyder på at større hyppighet gir mer resultater. Samtidig må man gjøre en helhetsvurdering, og mange går sjeldnere, f.eks. annenhver uke. For andre kan det være aktuelt å arbeide mer intenst over en kortere periode, med f.eks. to timer i uka. Jeg anbefaler imidlertid at man går minst to ganger i måneden hvis man vil endre ting ved seg selv, og ikke går sjeldnere en én gang i måneden dersom det er snakk om psykologisk veiledning, da det etter min erfaring ikke gir nevneverdig effekt. Dette kan stille seg annerledes i fasen av terapien der man avslutter terapien, der enkelte har nytte av en gradvis avslutning. 

Jeg har privat venterom, og du kommer ikke til å treffe andre ventende pasienter. Jeg ber pasienter komme presist, og ikke mer enn 10 minutter før timen, slik at den forrige pasienten har fått anledning til å forlate lokalet.  

Jeg skulle så gjerne tilbudt billigere terapi, og jeg håper en dag at ordinære privat-praktiserende psykologer kan få en grad av refusjon fra staten for et antall timer per pasient per år, for å gjøre mine tjenester mer tilgjengelige. Slik det er i dag gjenspeiler prisen de kostnadene jeg har. Som privatpraktiserende psykolog må jeg tjene inn til å betale min egen sykeforsikring, pensjonssparing, leie av lokaler, pasientsystemer, videreutdanninger, osv, i tillegg til lønn. Jeg får ingenting dekket av staten. Prisen jeg har satt vurderer jeg også som rettferdig for den innsatsen jeg gjør for å hjelpe hver pasient, både under timen og knyttet til forberedelser og etterarbeid til timene, den er også konkurransedyktig i forhold til andre private psykologtjenester i Bærum. Jeg forsøker å tilby en skreddersydd terapi til hver enkelt klient, og det er mer krevende enn å f.eks. følge en behandlingsmanual. 

Å gå i terapi over tid kan bli dyrt, samtidig er det en investering i psykisk helse som potensielt kan gi deg bedre livskvalitet resten av ditt liv. Hvis du er usikker på om du har råd til dette kan det være en idè å spare seg opp en sum som du er villig til å bruke på terapi, og se hva du får ut av så mange timer som du vet du kan ta deg råd til. Du kan få gjort mye terapi for prisen av en ny sofa. 

Nei, men jeg kan hjelpe deg med å vurdere hvorvidt det kan være riktig av deg å forsøke medikamentell behandling i samråd med din fastlege, eller om sykemelding kan være et sunt alternativ i en periode. Når det kommer til å skrive resepter og gi sykemelding må man snakke med en lege, og som regel er det best å ta dette opp med fastlegen. 

Som psykolog har jeg henvisningsrett og kan henvise til tjenester i den såkalte "2. linjen", bl.a. avtalespesialister og Distrikts Psykiatriske Senter (DPS), jeg kan også henvise til enkelte 3. linje tjenester, men noen av dem som krever henvisning fra 2. linjen.