Døden

Allerede i det vi blir født inn i verden, er vi i gang med å forlate den. En biolog sa en gang "Leger i Norge redder aldri liv, kanskje bortsett fra når en nyfødt reddes fra å dø under en fødsel, utover dette kan vi kun forlenge liv og utsette døden". Denne fundamentale egenskapen ved livet hevdes av noen å være den mest grunnleggende kilden til vår angst, angsten for å slutte å være til, å bli tilintetgjort, å miste seg selv og tilknytningen til verden. Imidlertid synes frykten for døden å være en frykt uten objekt her i virkeligheten. Slik den greske stoikeren Epiktet sa det, "Der jeg er, er ikke døden, og der døden er, er ikke jeg..". Kanskje er det derfor vi psykologer nokså sjeldent møter pasienter som strever med angst for døden i seg selv, snarere kan dødsangsten være skjult av av lag på lag med psykologiske forsvar som holder den ute av bevisstheten. 

Som barn konfronteres vi gradvis med idéen om døden, og utvikler måter å håndtere den på. Dødsbevisstheten kan komme i rykk og napp, og det er ikke uvanlig at det gjør barn redde. Våre omgivelser vil ofte forsøke å gi barnet en illusjon om at verden er et trygt sted, til tross for døden. Men før eller siden vil illusjonen briste, og vi blir tvunget til å utvikle nye måter, eller forsvarsmekanismer, for å håndtere dødsangsten. Den eksistensielle Psykologen Irving Yalom peker på særlig to slike mekanismer: 1. Egenhet, troen på at man er spesiell og annerledes, at selv om alle andre må dø, gjelder dette ikke for meg, at man ikke er en del av alle "dem". Og, 2., troen på å bli reddet, at det finnes noe eller noen som vil redde en fra døden. Yalom hevder disse mekanismene forblir med oss inn i voksenlivet, men som regel ligger skjult under andre sekundære forsvar, som forneknting eller former for overtro som ufarliggjør døden. 

I henhold til eksistensiell psykologi oppstår psykiske problemer når vi utsettes for mer stress enn våre forsvarsmekanismer kan takle, eller når våre forsvarsmekanismer er dysfunksjonelle og ikke klarer å dempe angsten. Kombinasjonen av disse faktorene kan føre til psykiske vansker. Yalom postulerer at fordi den eksistensielle angsten er så uutholdelig, tyr vi i desperasjon til nye, ofte uhensiktsmessige forsvarsmekanismer, som dessverre kan føre til psykiske vansker som bivirkning. Ifølge Yalom er det ikke nødvendigvis et mål å eliminere dødsangsten helt. Avhengig av hvilke forsvarsmekanismer vi bruker for å unngå dødsangst, kan vi begrense vår personlige vekst og ende opp med et utilfredsstillende liv. En av Freuds elever og en av de første eksistensielt orienterte psykologene, Otto Rank, beskrev unngåelsen av dødsangst som "å nekte å ta lånet (livet) for å unngå å betale gjelden (døden)."

Although the physicality of death destroys the man, the idea of death saves him.  Irving Yalom, 1980